Lydkvalitet – det er ikke vanskelig

The Loudness War, eller lydnivåkrigen på godt norsk, ødelegger alt bra med musikk, og har skylda for mye av fallet i platesalg. Og det er helt unødvendig.

Musikkbransjen har en tendens til å tro at dynamikk i et lydbilde er noe som er trøkka ut av ræva på djevelen. Det er ondskap. Frelsen ligger i å flate ut toppene i lydbildet, slik at alt er like høyt. Enten det er fullt trøkk, eller en enslig kassegitar som står i fokus, er alle partier nøyaktig like høye. Det at platesalget har stupt, er det flere grunner til. Mange av dem gode. Men at kvaliteten på innspillingene har blitt mer og mer dritt, har i hvert fall ikke hjulpet.

Nå sier ikke jeg at folk vil gå tilbake til å ha CD-samlingen strødd ut over gulvet på vorspiel, bare lydkvaliteten kommer tilbake i musikken. Men sannheten er at selv komprimerte MP3-filer låter bedre med dynamiske opptak.

Drit i å kvele musikken!

Der er ingen grunn til å strupe dynamikken på en innspilling bare fordi den skal låte høyest mulig ut fra høyttalerne. Faktisk er det en særdeles god grunn til å la være: bedre lydkvalitet.

Jeg tror og håper lydstyrkekrigen har nådd sitt høydepunkt. Blant verstingene var Bruce Springsteens ”Magic” fra 2007 og Metallicas ”Death Magnetic” fra 2008; noe av det fæleste jeg har hørt på CD eller annet format. Verdt å nevne er også jubileumsversjonen av Nirvanas ”Nevermind” fra 2011. Hør de forvrengte, jævla cymbalene! Makan!

Dette er hva 2011-versjonen av "Nevermind" har blitt most ned til.

Bare litt historie

Grunnen til krigen er at det har foregått en konkurranse om hvem som har klart å få sin innspilling til å stikke seg mest frem i mengden, på radio men også på iPod-spillelista. Det gjelder at ens egen sang er høyere enn låta før og låta etter. Ettersom parametrene for lydnivå på digitale medier som CD og MP3 er satt og umulig å forhandle med, må man manipulere lyden til å oppfattes som høyere. Det man gjør, er å knuse toppene i lydbildet, de høyeste partiene, slik at de blir like lave som de laveste. Deretter kan man dra alt tilbake opp i lydnivå, til det står og stanger i taket.

Resultatet er at lyden oppfattes som mye høyere. Det er det samme som gjøres med reklamefilmer på TV. Du har sikkert merket hvor mye høyere lyd det er på TV-reklamene enn selve programmet du ser på? Vel, i virkeligheten er det ikke faktisk ikke høyere. De har nøyaktig samme grense for lydnivå. Men på TV-reklamene har de knust lyden for å gjøre alt like flatt, for så å sende det til maksimum tillatte lydnivå. Hvilket gjør at stemmene på reklamefilmene blir sjukt mye høyere enn på filmen eller programmet du faktisk ser på. Dynamikk tar nemlig plass. Derfor er det uønsket.

Musikk må puste, for faen!

Tragedien med dette fenomenet, er at musikk er fullstendig avhengig av dynamikk for å puste. Man må ha liv, ellers blir alt like høyt. Eller like lavt, avhengig av hvordan du ser på det. Lyst å spille tungmetall gjennom høyttalere store som kjøleskap, til håret blafrer? Prøv å sett på Metallicas ”Death Magnetic”. Oddsen er at du ikke orker. Når alt er like høyt, blir ikke harde partier harde lenger. De er like softe som de lave partiene. Det betyr at for å få høy nok lyd til at det skikkelig trøkker, er de lave partiene altfor høye, slik at musikken står og maser mot deg. Du orker ikke, men skrur ned.

Politikk

Det er ikke fordi lydteknikerne ikke kan bedre. Det er ikke vanskelig å skru god lyd. Alt dreier seg om politikk. De blir styrt av plateselskapets A&R-folk. Det er disse folka i dress og slips som tar avgjørelser utelukkende etter lommeboka som har ødelagt lydkvaliteten på innspilt musikk. Over tid, selvsagt. Det var dømt nedenom og hjem da de første kompressorene kom på 60-tallet. Men på den tiden ble kompressorer brukt forsiktig, for å feite opp lyden på instrumentene. Og til det formålet er kompressorer genialt. Over tid har de så stadig blitt brukt mer og mer ekstremt, helt til det toppet seg for et par år siden. Brickwall-limiting og det som hører med. Forbanna drit.

A&R-folk som ikke har peiling på lyd, bestemmer ofte lyden.

Det kan være at det er artister med eget lydstudio som de ikke helt har visst hvordan de skal bruke, som kjørte trenden opp til maks. Fjern dypbassen, mos alt til å bli like høyt, klappe seg på skuldrene for en jobb (ikke vel) gjennomført. Så må plateselskapene konkurrere med like høy lyd.

For MP3 og radio?

Når jeg har spurt folk der ute om hvorfor alt moses til helvete, er svaret som regel at de mener lyden er skrudd for å låte best mulig på radio og MP3. Men sannheten er at musikk med mye dynamikk faktisk låter bedre også på disse formatene. Andre mener det har med sjanger å gjøre. Pop og rock låter fetere når dynamikken er flata ut, mens det er selvmord å gjøre det samme med klassisk musikk.

Pop og rock er fetere med dynamikk

Jeg er fullstendig uenig i at pop og rock må være uten dynamikk. Likevel virker det nesten som om man tar en råsjans om man bestemmer seg for å mikse en plate med god lyd i dag. Da mitt eget bande Staal hadde spilt inn metalalbumet ”Rambokniv” og det var tid for å mikse, var jeg veldig bestemt på at vi måtte mikse musikken med mye trøkk. Altså dynamikk og mye bass. Og det er ingen tvil om at det låt usedvanlig mye fetere med høyttalerne vi miksa på (Genelec 8260A), når trommene var høye i miksen og bassgitaren runga godt i bånn. Likevel, da miksen var ferdig, sto vi og lurte: skal vi virkelig tørre å slippe denne innspillingen på markedet? Den går imot all trend. Sammenliknet med Rammstein, som er i samme sjanger, er det et helt annet lydbilde. Vi har mye mer penetrerende trommer, som gjør at man kjenner basstromma godt i mageregionen ved høyt lydnivå. Vi har også mer pustende cymbaler. Men det generelle lydnivået er da også vesentlig lavere. Mange mener platene til Rammstein låter dritbra. Jeg er uenig. Musikken er dritfet, og produksjonen er utvilsomt påkostet og bra. Det låter jævlig proft. Men lyden har også her gått gjennom kverna og blitt like flat som alt annet. Vårt mål har vært å få lyden til å bli mer lik den på for eksempel Nine Inch Nails’ ”The Fragile”. Det mener jeg vi har klart.

Selvskryt er velskryt. Rambokniv låter dritbra, for faen! Lover.

Når så skiva ble levert til mastering hos selveste Tom Baker, som faktisk har mastra skivene til nevnte Nine Inch Nails, i tillegg til Beastie Boys (hvil i fred, MCA!), Alice Cooper og Marilyn Manson, for å nevne noen, ga vi Tom klar beskjed om at han måtte være særdeles forsiktig med komprimering og limiting. La musikken vår puste! Når så albumet kom tilbake og låt dødsfett (Tom Baker er et geni!), slo tvilen likevel over oss. Var det for mye av det gode? Var det for mye bass? Slo ikke basstromma jævlig hardt, nesten overkill? Vi fikk Tom til å gjøre om, og gi oss en master som var mer komprimert, med mindre bass. Noe som låt mer som det andre. Rett og slett fordi vi var pissredde for at folk ikke skulle godta det. Vi hørte på den nye master’n. Og bestemte oss gudskjelov for å gå for den første.

At man skal bli redd for å slippe en plate med dritbra lyd, forteller litt om hvor markedet står i dag. Alle tror at rock må være ”loud” (loud betyr egentlig flatt, kjedelig og dermed ikke ”loud” i det hele tatt). Det må det ikke. Riktignok, skal vi gå etter salgstall, så ligger plata vår (Rambokniv, alle sammen, løp og kjøp for helvete!) et sted mellom den årlige skiva til den lokale trubaduren i Stryn og soundtracket til Skapulf (”Monster in the Closet” på engelsk. Legendarisk 80-talls-grøsser!). Vi klarte heller aldri å få en eneste forbanna profesjonell musikkanmeldelse av den. Så er da heller ikke en ukjent plate fra et like ukjent band det første man tar tak i som anmelder. Da er det litt mer spennende med Motorpsycho og The Ting Tings. Drit og dra.

Der vi har fått gode skussmål, er blant brukerne på AVforum.no. Dette er folk som er meget opptatt av god lyd, og som faktisk fortsatt kjøper CD-er. Fett.

De 50.000 kronene som har gått med til innspillingen og distribusjonen, vil neppe komme tilbake vår vei med det første. Kanskje aldri. Men det er verdt det, i viten om at Hi-Fi-menigheten mener at plata låter noe så inn i helvete bra. Så kan vi i hvert fall spilles på Hi-Fi-messer rundt omkring, hvor gjennomsnittlig besøkstall er ca 70, og hvor alderen på besøkende er like høy. Så forhåpentligvis er det noen besteforeldre som digger sanger om incest, homofili, knivdrap på trikken, gudsbespottelse og heroin. Med god lyd, må vite. Og på nynorsk.

Poenget mitt er at både pop og rock har godt av å puste. Det er mer behagelig å høre på, og det er ingen grunn til å tro at det gir dårligere musikksalg.

For å fortsette egenreklamen, kan plata høres på både Spotify og Wimp, samt kjøpes digitalt på iTunes. Best lyd er det selvsagt på CD, da er det Platekompaniet og CDON som gjelder.

http://ballaravstaal.no

Twitter: @StaalBand

http://facebook.com/staalband