Dagens musikkdistribusjon: en overgangsfase hvor små artister lider

De nye, digitale musikktjenestene er en genial måte å få musikken ut på. Men i dag er vi låst til gammeldagse distribusjonsmetoder hvor de små artistene lider.

Jeg tar her utgangspunkt i at du allerede har spilt inn, mikset og mastret musikken proft. Har du eget studio har du stort sett sluppet unna med blod, svette og tårer. Hvis ikke, har du brukt en god del tusen. Kjenner du noen, har du kanskje brukt 20.000 kroner på opptak og miks. 10.000 kroner ytterligere til mastering. Dette er meget konservative tall, det blir fort dyrere enn dette.

Urørt-lotteriet
Dersom du er en artist med ambisjoner om å ”slå igjennom”, men ikke har noen kontakter i bransjen, har du en vanskelig vei å gå. En av dine få sjanser er å spille lotteriet ved å laste opp musikken på P3’s Urørt, og håpe at telefonen ringer og sier du er nominert til Ukas Urørt. Skjer dette, blir veien straks enklere herfra. Selvsagt gjør den ikke det, du må skape din egen lykke.

 Urørt er veien å gå - for den som Norsk Tipping er en høyrentekonto.

Strømmingstjenester fom Spotify og Wimp er i utgangspunktet geniale kanaler å bruke for å få musikken hørt. Små artister kan enkelt få folk til å høre musikken sin, uten at kundene må betale ekstra for det. Det er langt enklere å få noen til å klikke på linken din, dersom albumet popper direkte opp i en avspiller, framfor at folk må kjøpe en nedlasting eller gå i butikken og kjøpe CD-en fysisk. Det virker også langt enklere å få jungeltelegrafen til å jobbe for seg, om man har musikken på Spotify eller Wimp, enn dersom du kun bruker YouTube og SoundCloud. En Spotify-artist blir tatt mer seriøst, virker det som.

Må ha platekontrakt

Og det er det en grunn til. Det er nemlig ikke bare bare å komme seg inn på slike tjenester for artisten. Til det må du nemlig være signert på et plateselskap.

Innse det. Du og indiemusikken din kommer ikke til å få platekontrakt. Ingen av dem tør satse på nye artister som ikke enten har sunget karaoke på TV eller kan vise til en YouTube-fremføring med flere millioner klikk, hvor man fremfører en Lady Gaga-låt på sjokoladeflygel. Nei, du må gjørra det sjæl.

Starte eget label
Det er i og for seg både enkelt og gratis å starte sitt eget label. Skaff deg et organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene som selvstendig næringsdrivende, og registrer selskapet i Gramo. Ikke noe pes. Derfra kommer imidlertid motbakken. For å få ut musikken, trenger du nemlig en distribusjonsavtale. Det høres enkelt ut, og det kan det være, men antakeligvis ikke. De fleste distribusjonsselskap gidder nemlig ikke ta inn et nytt plateselskap i stallen, altså deg, med mindre de enten har spesielt tro på deg eller du har flere artister i stallen din, som skal ha platene sine ut. For en distributør å jobbe med et label er det nemlig den samme mengde arbeid, enten labelet har én eller femti artister i stallen. Du har selvsagt bare én: deg selv.

Har du ingen ambisjoner om å bli spilt på norsk radio eller få anmeldelser i norsk presse, men er fornøyd med å bare få ut musikken og dele med dine venner og ditt internettverk, så har en herremann ved navn Sindre skrevet en god prosess på dette her (http://www.glabladet.no/2008/06/hvordan-gi-ut-sitt-eget-album/). Da får du til og med musikken ut på både iTunes og Spotify, ettersom CDBaby, som distribusjonsselskapet i dette tilfellet heter, også har avtale med disse. Norske Wimp er dessverre ikke representert. Hvilket er en nøkkelfaktor om du ønsker å bli tatt seriøst av norsk presse og radio.

La kronene rulle!

Og nå begynner kronene å rulle. Enkleste måte å komme inn i Wimp på for amatørmusikere er via Platekompaniets distribusjonstjeneste Juba. Men da får også coverbildet en uhip ”Juba”-banner, som for plateanmeldere og bransjefolk betyr ”fattig og talentløs”. Løsningen er det digitale distribusjonsselskapet PhonoFile (http://www.phonofile.com/). Men dette tar heller ikke inn nye, ukjente labels med bare én artist i stallen. Dermed må du få deg en distribusjonsavtale på en eller en annen måte. Du må finne en bakdør. 

Kjenner du noen med eget plateselskap som har tråkket opp løypa før, vil jeg anbefale å overtale vedkommende til å ta deg inn i stallen, og dermed hoppe på en eksisterende distribusjonsavtale. Vedkommende fortjener da litt penger for å gidde å gjøre alt papirarbeidet med å lage ISRC-koder og masse styr. Eller du kan mase og mase inntil du endelig får napp hos en distributør. Musikkoperatørene er en mulighet, men bare hvis de digger musikken din. Ellers er de like vanskelige som alle andre. Jeg og mitt band Staal fikk napp hos Indie Distribution. For at de skal gi ut musikken, må bandet ditt være innen metalsjangeren, og de tar 10.000 kroner for avtalen. I tillegg tar de 30 øre fra hver krone som kommer inn fra digitalt og fysisk salg. Det skal derfor en del salg til før du får tilbakebetalt de 10.000 kronene.

Fysiske CD-er - fortsatt en nødvendighet

Fysisk salg, ja. For vi snakker fortsatt om å slå igjennom. Det kan virke verdiløst å trykke opp CD-er fysisk i dag. Likevel, skal folk ta deg seriøst, er du pent nødt. I følge flere PR-folk i bransjen kan du nærmest glemme å få noen anmeldelser i media hvis du ikke har trykket en CD. Selv om verden har gått videre og ingen lenger omfavner CD-formatet, mister du minst halvparten av alle potensielle anmeldere om albumet bare finnes digitalt. Hvorfor aner jeg faktisk ikke, for mest sannsynlig blir CD-en aldri satt på likevel. Journalister som alle andre kommer uansett til å strømme musikken via Spotify eller Wimp. Men en CD viser vel kanskje at du er seriøs og har store planer. Og uten musikkanmeldelser å vise til, ingen radiolisting. I Norge som i mange andre land er det en ikke ubetydelig lobbyisme mellom platebransjen, anmeldere og radio. Og har du ikke kontakter, er det vanskelig.

Husker du denne logoen, gammel'n?

Å trykke en CD er ikke gratis. Sett at du gjør alt artwork på egenhånd, koster det likevel fort 15.000 kroner å trykke opp CD-er. Forskjell i pris på å trykke opp 300 og 1.000 plater er gjerne bare et par tusenlapper, så du kan like gjerne trykke opp 1.000 når du først er i gang. Over dette, og du må dessuten betale NCB-avgift til Tono. Jeg tror denne ligger på 10 kr pr. skive, korriger meg gjerne om dette er feil. Disse pengene fordeles på åndsverkinnehaverne, men jeg er ganske sikker på at noe av det også går til administrasjon hos Tono.

Et sted mellom 20 og 50 CD-eksemplarer blir sendt rundt til bransjefolk og anmeldere. Regn med rundt en tusenlapp i porto til disse. 100 CD-er kan du sende til distributøren. Resten kan du gjøre hva du vil med. De blir ikke solgt.

Etter alt strev er gjort og utgifter betalt, sitter du mest sannsynlig igjen med mange hundre CD-er, det er store muligheter for at du likevel aldri fikk den anmeldelsen (kommer den ikke innen uka plata slippes, kommer den mest sannsynligvis ikke i det hele tatt), og ingen radiostasjoner har listet deg. Med mindre du betaler 50-80.000 for et PR-byrå med kontakter til å jobbe for deg, da. 

Men du har i hvert fall prøvd. Og du er nå både på Spotify og Wimp! Wo-hoo! De 800 CD-ene du sitter igjen med, kan du ta med deg når du legger ut på veien i et desperat forsøk på å betale tilbake alt du skylder.

Regnestykket

Et konservativt regnestykke for en liten artist kan se grovt slik:

Plateinnspilling m/ mastering: 30.000 kr

Distribusjonsavtale: 10.000 kr

CD-trykking: 15.000 kr

Totalt: 55.000 kr

Distributør selger hver CD for 95 kr og beholder 30 prosent. Artist sitter igjen med 66,50 kr. For digitale nedlastinger er det mindre.

Antall fysiske CD-er som må selges for å tjene inn pengene: 50.000/66,50=752 plater. For å få inn samme beløp med digitale nedlastinger, er vi over 1.000 kjøp. Nærmest uavhengig av hvor mye som strømmes gjennom tjenester som Spotify og Wimp.

Vi trenger et skifte
Poenget mitt er, at selv om digital musikkdistribusjon gjennom Spotify og Wimp i seg selv er genialt, er det langt fra enkelt å komme inn der. Spesielt Wimp, som i Norge er meget viktig for å at en artist skal bli ansett som seriøs av viktigperer som tror de er noe.

Journalistisk viktigper Ruben Gran tror han er noe.

Tidligere, da CD-ene regjerte, var de enklere å selge, og det var derfor lettere å få tilbakebetalt det man la inn i prosjektet. I dag er kostnaden med produksjonen av et album like høy som før, forskjellen er at man ikke får solgt CD-en og man blir ikke feit på småpengene som Spotify og Wimp kaster i ens retning. De store artistene trenger ikke bekymre seg, det er de små som tar støyten.

Bransjefolk må tåle å anmelde utgivelser som er utelukkende digitale, og det må bli enklere for artistene å komme seg inn på de mest populære digitale musikktjenestene. Det er også viktig at musikkjournalister er klar over at bak enhver utgivelse er det ikke bare blod, svette og tårer, men også et varmt kredittkort med påfølgende mange nuddelmåltid til middag. Hvem veit, kanskje er den ene CD-en du holder i hånda fra et band du aldri har hørt om, musikalsk gull. Og det til tross for at vedkommende ikke har Claes Olsen, Harald Are Lund eller Audun Tylden (hvil i fred) til onkel eller svigerfar.

Ja, i min alder har jeg vokst opp med He-Man som barne-TV, og mine bransjereferanser er deretter.

Visst brenner musikerne for kunsten sin, og ingen artister regner med å noensinne gå i økonomisk gevinst. Men vi trenger en distribusjonsmodell som gjør det enklere. En modell hvor man ikke ender opp som gjeldsslave om man ikke "slår igjennom". Hvilket de aller færreste av oss tross alt gjør.

Nok syting, sjekk ut musikken til metalbandet mitt! "Rambokniv" av Staal kan høres på Spotify og Wimp, samt kjøpes digitalt på iTunes. Best lyd er det seffer'n på CD, fåes hos Platekompaniet og CDON. Biiiaaaatch!

http://ballaravstaal.no

Twitter: @StaalBand

http://facebook.com/staalband