De nye, digitale musikktjenestene er en genial måte å få
musikken ut på. Men i dag er vi låst til gammeldagse distribusjonsmetoder hvor
de små artistene lider.
Jeg tar her utgangspunkt i at du allerede har spilt inn,
mikset og mastret musikken proft. Har du eget studio har du stort sett sluppet
unna med blod, svette og tårer. Hvis ikke, har du brukt en god del tusen.
Kjenner du noen, har du kanskje brukt 20.000 kroner på opptak og miks. 10.000
kroner ytterligere til mastering. Dette er meget konservative tall, det blir
fort dyrere enn dette.
Urørt-lotteriet
Dersom du er en artist med ambisjoner om å ”slå igjennom”, men ikke har noen kontakter i bransjen, har du en vanskelig vei å gå. En av dine få sjanser er å spille lotteriet ved å laste opp musikken på P3’s Urørt, og håpe at telefonen ringer og sier du er nominert til Ukas Urørt. Skjer dette, blir veien straks enklere herfra. Selvsagt gjør den ikke det, du må skape din egen lykke.
Dersom du er en artist med ambisjoner om å ”slå igjennom”, men ikke har noen kontakter i bransjen, har du en vanskelig vei å gå. En av dine få sjanser er å spille lotteriet ved å laste opp musikken på P3’s Urørt, og håpe at telefonen ringer og sier du er nominert til Ukas Urørt. Skjer dette, blir veien straks enklere herfra. Selvsagt gjør den ikke det, du må skape din egen lykke.
Urørt er veien å gå - for den som Norsk Tipping er en høyrentekonto.
Strømmingstjenester fom Spotify og Wimp er i utgangspunktet geniale
kanaler å bruke for å få musikken hørt. Små artister kan enkelt få
folk til å høre musikken sin, uten at kundene må betale ekstra for det. Det
er langt enklere å få noen til å klikke på linken din, dersom albumet popper
direkte opp i en avspiller, framfor at folk må kjøpe en nedlasting eller gå i butikken og kjøpe CD-en fysisk. Det virker også langt
enklere å få jungeltelegrafen til å jobbe for seg, om man har musikken på
Spotify eller Wimp, enn dersom du kun bruker YouTube og SoundCloud. En
Spotify-artist blir tatt mer seriøst, virker det som.
Må ha platekontrakt
Og det er det en grunn til. Det er nemlig ikke bare bare å
komme seg inn på slike tjenester for artisten. Til det må du nemlig være
signert på et plateselskap.
Innse det. Du og indiemusikken din kommer ikke til å få platekontrakt. Ingen av dem tør satse på nye artister som ikke
enten har sunget karaoke på TV eller kan vise til en YouTube-fremføring med
flere millioner klikk, hvor man fremfører en Lady Gaga-låt på sjokoladeflygel. Nei, du må gjørra det sjæl.
Starte eget label
Det er i og for seg både enkelt og gratis å starte sitt eget label. Skaff deg et organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene som selvstendig næringsdrivende, og registrer selskapet i Gramo. Ikke noe pes. Derfra kommer imidlertid motbakken. For å få ut musikken, trenger du nemlig en distribusjonsavtale. Det høres enkelt ut, og det kan det være, men antakeligvis ikke. De fleste distribusjonsselskap gidder nemlig ikke ta inn et nytt plateselskap i stallen, altså deg, med mindre de enten har spesielt tro på deg eller du har flere artister i stallen din, som skal ha platene sine ut. For en distributør å jobbe med et label er det nemlig den samme mengde arbeid, enten labelet har én eller femti artister i stallen. Du har selvsagt bare én: deg selv.
Det er i og for seg både enkelt og gratis å starte sitt eget label. Skaff deg et organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene som selvstendig næringsdrivende, og registrer selskapet i Gramo. Ikke noe pes. Derfra kommer imidlertid motbakken. For å få ut musikken, trenger du nemlig en distribusjonsavtale. Det høres enkelt ut, og det kan det være, men antakeligvis ikke. De fleste distribusjonsselskap gidder nemlig ikke ta inn et nytt plateselskap i stallen, altså deg, med mindre de enten har spesielt tro på deg eller du har flere artister i stallen din, som skal ha platene sine ut. For en distributør å jobbe med et label er det nemlig den samme mengde arbeid, enten labelet har én eller femti artister i stallen. Du har selvsagt bare én: deg selv.
Har du ingen ambisjoner om å bli spilt på norsk radio eller få anmeldelser i norsk presse, men er fornøyd med å bare få ut musikken og dele med dine venner og ditt internettverk, så har en herremann ved navn Sindre skrevet en god prosess på dette her (http://www.glabladet.no/2008/06/hvordan-gi-ut-sitt-eget-album/). Da får du til og med musikken ut på både iTunes og Spotify, ettersom CDBaby, som distribusjonsselskapet i dette tilfellet heter, også har avtale med disse. Norske Wimp er dessverre ikke representert. Hvilket er en nøkkelfaktor om du ønsker å bli tatt seriøst av norsk presse og radio.
La kronene rulle!
Og nå begynner kronene å rulle. Enkleste måte å komme
inn i Wimp på for amatørmusikere er via Platekompaniets distribusjonstjeneste Juba. Men da får også
coverbildet en uhip ”Juba”-banner, som for plateanmeldere og bransjefolk betyr
”fattig og talentløs”. Løsningen er det digitale distribusjonsselskapet
PhonoFile (http://www.phonofile.com/). Men dette tar heller ikke inn nye,
ukjente labels med bare én artist i stallen. Dermed må du få deg en distribusjonsavtale
på en eller en annen måte. Du må finne en bakdør.
Kjenner du noen med eget
plateselskap som har tråkket opp løypa før, vil jeg anbefale å overtale vedkommende
til å ta deg inn i stallen, og dermed hoppe på en eksisterende
distribusjonsavtale. Vedkommende fortjener da litt penger for å gidde å gjøre
alt papirarbeidet med å lage ISRC-koder og masse styr. Eller du kan mase
og mase inntil du endelig får napp hos en distributør. Musikkoperatørene
er en mulighet, men bare hvis de digger musikken din. Ellers er de like
vanskelige som alle andre. Jeg og mitt band Staal fikk napp hos Indie Distribution. For at de skal gi ut musikken, må bandet ditt være innen
metalsjangeren, og de tar 10.000 kroner for avtalen. I tillegg tar de 30 øre
fra hver krone som kommer inn fra digitalt og fysisk salg. Det skal derfor en
del salg til før du får tilbakebetalt de 10.000 kronene.
Fysiske CD-er - fortsatt en nødvendighet
Fysisk salg, ja. For vi snakker fortsatt om å slå
igjennom. Det kan virke verdiløst å trykke opp CD-er fysisk i dag. Likevel,
skal folk ta deg seriøst, er du pent nødt. I følge flere PR-folk i bransjen kan du nærmest glemme å få noen
anmeldelser i media hvis du ikke har trykket en CD. Selv om verden har gått
videre og ingen lenger omfavner CD-formatet, mister du minst halvparten av alle
potensielle anmeldere om albumet bare finnes digitalt. Hvorfor aner jeg faktisk
ikke, for mest sannsynlig blir CD-en aldri satt på likevel. Journalister som
alle andre kommer uansett til å strømme musikken via Spotify eller Wimp. Men en
CD viser vel kanskje at du er seriøs og har store planer. Og uten
musikkanmeldelser å vise til, ingen radiolisting. I Norge som i mange andre
land er det en ikke ubetydelig lobbyisme mellom platebransjen, anmeldere og
radio. Og har du ikke kontakter, er det vanskelig.
Husker du denne logoen, gammel'n?
Å trykke en CD er ikke gratis. Sett at du gjør alt artwork
på egenhånd, koster det likevel fort 15.000 kroner å trykke opp CD-er. Forskjell
i pris på å trykke opp 300 og 1.000 plater er gjerne bare et par tusenlapper,
så du kan like gjerne trykke opp 1.000 når du først er i gang. Over dette, og
du må dessuten betale NCB-avgift til Tono. Jeg tror denne ligger på 10 kr pr.
skive, korriger meg gjerne om dette er feil. Disse pengene fordeles på
åndsverkinnehaverne, men jeg er ganske sikker på at noe av det også går til
administrasjon hos Tono.
Et sted mellom 20 og 50 CD-eksemplarer blir sendt rundt til
bransjefolk og anmeldere. Regn med rundt en tusenlapp i porto til disse. 100
CD-er kan du sende til distributøren. Resten kan du gjøre hva du vil med. De
blir ikke solgt.
Etter alt strev er gjort og utgifter betalt, sitter du mest
sannsynlig igjen med mange hundre CD-er, det er store muligheter for at du
likevel aldri fikk den anmeldelsen (kommer den ikke innen uka plata slippes,
kommer den mest sannsynligvis ikke i det hele tatt), og ingen radiostasjoner
har listet deg. Med mindre du betaler 50-80.000 for et PR-byrå med kontakter til å jobbe for deg, da.
Men du har i hvert fall prøvd. Og du er nå både på Spotify og Wimp! Wo-hoo! De 800
CD-ene du sitter igjen med, kan du ta med deg når du legger ut på veien i et desperat forsøk på å betale tilbake alt du skylder.
Regnestykket
Et konservativt regnestykke for en liten artist kan se grovt slik:
Plateinnspilling m/ mastering: 30.000 kr
Distribusjonsavtale: 10.000 kr
CD-trykking: 15.000 kr
Totalt: 55.000 kr
Distributør selger hver CD for 95 kr og beholder 30 prosent.
Artist sitter igjen med 66,50 kr. For digitale nedlastinger er det mindre.
Antall fysiske CD-er som må selges for å tjene inn pengene:
50.000/66,50=752 plater. For å få inn samme beløp med digitale nedlastinger, er vi over 1.000 kjøp. Nærmest uavhengig av hvor mye som strømmes gjennom tjenester som Spotify og Wimp.
Vi trenger et skifte
Poenget mitt er, at selv om digital musikkdistribusjon gjennom Spotify og Wimp i seg selv er genialt, er det langt fra enkelt å komme inn der. Spesielt Wimp, som i Norge er meget viktig for å at en artist skal bli ansett som seriøs av viktigperer som tror de er noe.
Journalistisk viktigper Ruben Gran tror han er noe.
Tidligere, da CD-ene regjerte, var de enklere å selge, og det var derfor lettere å få tilbakebetalt det man la inn i prosjektet. I dag er kostnaden med produksjonen av et album like høy som før, forskjellen er at man ikke får solgt CD-en og man blir ikke feit på småpengene som Spotify og Wimp kaster i ens retning. De store artistene trenger ikke bekymre seg, det er de små som tar støyten.
Bransjefolk må tåle å anmelde utgivelser som er utelukkende digitale,
og det må bli enklere for artistene å komme seg inn på de mest populære digitale musikktjenestene. Det er også viktig at musikkjournalister er klar over at bak enhver utgivelse er det ikke bare blod, svette og tårer, men også et varmt kredittkort med påfølgende mange nuddelmåltid til middag. Hvem veit, kanskje er den ene CD-en du holder i hånda fra et band du aldri har hørt om, musikalsk gull. Og det til tross for at vedkommende ikke har Claes Olsen, Harald Are Lund eller Audun Tylden (hvil i fred) til onkel eller svigerfar.
Ja, i min alder har jeg vokst opp med He-Man som barne-TV, og mine bransjereferanser er deretter.
Ja, i min alder har jeg vokst opp med He-Man som barne-TV, og mine bransjereferanser er deretter.
Visst brenner musikerne for kunsten sin, og ingen artister
regner med å noensinne gå i økonomisk gevinst. Men vi trenger en
distribusjonsmodell som gjør det enklere. En modell hvor man ikke ender opp som gjeldsslave om man ikke "slår igjennom". Hvilket de aller færreste av oss tross alt gjør.
Nok syting, sjekk ut musikken til metalbandet mitt! "Rambokniv" av Staal kan høres på
Spotify og Wimp, samt kjøpes digitalt på iTunes. Best lyd er det seffer'n på
CD, fåes hos Platekompaniet og CDON. Biiiaaaatch!
Twitter: @StaalBand