Dagens musikkdistribusjon: en overgangsfase hvor små artister lider

De nye, digitale musikktjenestene er en genial måte å få musikken ut på. Men i dag er vi låst til gammeldagse distribusjonsmetoder hvor de små artistene lider.

Jeg tar her utgangspunkt i at du allerede har spilt inn, mikset og mastret musikken proft. Har du eget studio har du stort sett sluppet unna med blod, svette og tårer. Hvis ikke, har du brukt en god del tusen. Kjenner du noen, har du kanskje brukt 20.000 kroner på opptak og miks. 10.000 kroner ytterligere til mastering. Dette er meget konservative tall, det blir fort dyrere enn dette.

Urørt-lotteriet
Dersom du er en artist med ambisjoner om å ”slå igjennom”, men ikke har noen kontakter i bransjen, har du en vanskelig vei å gå. En av dine få sjanser er å spille lotteriet ved å laste opp musikken på P3’s Urørt, og håpe at telefonen ringer og sier du er nominert til Ukas Urørt. Skjer dette, blir veien straks enklere herfra. Selvsagt gjør den ikke det, du må skape din egen lykke.

 Urørt er veien å gå - for den som Norsk Tipping er en høyrentekonto.

Strømmingstjenester fom Spotify og Wimp er i utgangspunktet geniale kanaler å bruke for å få musikken hørt. Små artister kan enkelt få folk til å høre musikken sin, uten at kundene må betale ekstra for det. Det er langt enklere å få noen til å klikke på linken din, dersom albumet popper direkte opp i en avspiller, framfor at folk må kjøpe en nedlasting eller gå i butikken og kjøpe CD-en fysisk. Det virker også langt enklere å få jungeltelegrafen til å jobbe for seg, om man har musikken på Spotify eller Wimp, enn dersom du kun bruker YouTube og SoundCloud. En Spotify-artist blir tatt mer seriøst, virker det som.

Må ha platekontrakt

Og det er det en grunn til. Det er nemlig ikke bare bare å komme seg inn på slike tjenester for artisten. Til det må du nemlig være signert på et plateselskap.

Innse det. Du og indiemusikken din kommer ikke til å få platekontrakt. Ingen av dem tør satse på nye artister som ikke enten har sunget karaoke på TV eller kan vise til en YouTube-fremføring med flere millioner klikk, hvor man fremfører en Lady Gaga-låt på sjokoladeflygel. Nei, du må gjørra det sjæl.

Starte eget label
Det er i og for seg både enkelt og gratis å starte sitt eget label. Skaff deg et organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene som selvstendig næringsdrivende, og registrer selskapet i Gramo. Ikke noe pes. Derfra kommer imidlertid motbakken. For å få ut musikken, trenger du nemlig en distribusjonsavtale. Det høres enkelt ut, og det kan det være, men antakeligvis ikke. De fleste distribusjonsselskap gidder nemlig ikke ta inn et nytt plateselskap i stallen, altså deg, med mindre de enten har spesielt tro på deg eller du har flere artister i stallen din, som skal ha platene sine ut. For en distributør å jobbe med et label er det nemlig den samme mengde arbeid, enten labelet har én eller femti artister i stallen. Du har selvsagt bare én: deg selv.

Har du ingen ambisjoner om å bli spilt på norsk radio eller få anmeldelser i norsk presse, men er fornøyd med å bare få ut musikken og dele med dine venner og ditt internettverk, så har en herremann ved navn Sindre skrevet en god prosess på dette her (http://www.glabladet.no/2008/06/hvordan-gi-ut-sitt-eget-album/). Da får du til og med musikken ut på både iTunes og Spotify, ettersom CDBaby, som distribusjonsselskapet i dette tilfellet heter, også har avtale med disse. Norske Wimp er dessverre ikke representert. Hvilket er en nøkkelfaktor om du ønsker å bli tatt seriøst av norsk presse og radio.

La kronene rulle!

Og nå begynner kronene å rulle. Enkleste måte å komme inn i Wimp på for amatørmusikere er via Platekompaniets distribusjonstjeneste Juba. Men da får også coverbildet en uhip ”Juba”-banner, som for plateanmeldere og bransjefolk betyr ”fattig og talentløs”. Løsningen er det digitale distribusjonsselskapet PhonoFile (http://www.phonofile.com/). Men dette tar heller ikke inn nye, ukjente labels med bare én artist i stallen. Dermed må du få deg en distribusjonsavtale på en eller en annen måte. Du må finne en bakdør. 

Kjenner du noen med eget plateselskap som har tråkket opp løypa før, vil jeg anbefale å overtale vedkommende til å ta deg inn i stallen, og dermed hoppe på en eksisterende distribusjonsavtale. Vedkommende fortjener da litt penger for å gidde å gjøre alt papirarbeidet med å lage ISRC-koder og masse styr. Eller du kan mase og mase inntil du endelig får napp hos en distributør. Musikkoperatørene er en mulighet, men bare hvis de digger musikken din. Ellers er de like vanskelige som alle andre. Jeg og mitt band Staal fikk napp hos Indie Distribution. For at de skal gi ut musikken, må bandet ditt være innen metalsjangeren, og de tar 10.000 kroner for avtalen. I tillegg tar de 30 øre fra hver krone som kommer inn fra digitalt og fysisk salg. Det skal derfor en del salg til før du får tilbakebetalt de 10.000 kronene.

Fysiske CD-er - fortsatt en nødvendighet

Fysisk salg, ja. For vi snakker fortsatt om å slå igjennom. Det kan virke verdiløst å trykke opp CD-er fysisk i dag. Likevel, skal folk ta deg seriøst, er du pent nødt. I følge flere PR-folk i bransjen kan du nærmest glemme å få noen anmeldelser i media hvis du ikke har trykket en CD. Selv om verden har gått videre og ingen lenger omfavner CD-formatet, mister du minst halvparten av alle potensielle anmeldere om albumet bare finnes digitalt. Hvorfor aner jeg faktisk ikke, for mest sannsynlig blir CD-en aldri satt på likevel. Journalister som alle andre kommer uansett til å strømme musikken via Spotify eller Wimp. Men en CD viser vel kanskje at du er seriøs og har store planer. Og uten musikkanmeldelser å vise til, ingen radiolisting. I Norge som i mange andre land er det en ikke ubetydelig lobbyisme mellom platebransjen, anmeldere og radio. Og har du ikke kontakter, er det vanskelig.

Husker du denne logoen, gammel'n?

Å trykke en CD er ikke gratis. Sett at du gjør alt artwork på egenhånd, koster det likevel fort 15.000 kroner å trykke opp CD-er. Forskjell i pris på å trykke opp 300 og 1.000 plater er gjerne bare et par tusenlapper, så du kan like gjerne trykke opp 1.000 når du først er i gang. Over dette, og du må dessuten betale NCB-avgift til Tono. Jeg tror denne ligger på 10 kr pr. skive, korriger meg gjerne om dette er feil. Disse pengene fordeles på åndsverkinnehaverne, men jeg er ganske sikker på at noe av det også går til administrasjon hos Tono.

Et sted mellom 20 og 50 CD-eksemplarer blir sendt rundt til bransjefolk og anmeldere. Regn med rundt en tusenlapp i porto til disse. 100 CD-er kan du sende til distributøren. Resten kan du gjøre hva du vil med. De blir ikke solgt.

Etter alt strev er gjort og utgifter betalt, sitter du mest sannsynlig igjen med mange hundre CD-er, det er store muligheter for at du likevel aldri fikk den anmeldelsen (kommer den ikke innen uka plata slippes, kommer den mest sannsynligvis ikke i det hele tatt), og ingen radiostasjoner har listet deg. Med mindre du betaler 50-80.000 for et PR-byrå med kontakter til å jobbe for deg, da. 

Men du har i hvert fall prøvd. Og du er nå både på Spotify og Wimp! Wo-hoo! De 800 CD-ene du sitter igjen med, kan du ta med deg når du legger ut på veien i et desperat forsøk på å betale tilbake alt du skylder.

Regnestykket

Et konservativt regnestykke for en liten artist kan se grovt slik:

Plateinnspilling m/ mastering: 30.000 kr

Distribusjonsavtale: 10.000 kr

CD-trykking: 15.000 kr

Totalt: 55.000 kr

Distributør selger hver CD for 95 kr og beholder 30 prosent. Artist sitter igjen med 66,50 kr. For digitale nedlastinger er det mindre.

Antall fysiske CD-er som må selges for å tjene inn pengene: 50.000/66,50=752 plater. For å få inn samme beløp med digitale nedlastinger, er vi over 1.000 kjøp. Nærmest uavhengig av hvor mye som strømmes gjennom tjenester som Spotify og Wimp.

Vi trenger et skifte
Poenget mitt er, at selv om digital musikkdistribusjon gjennom Spotify og Wimp i seg selv er genialt, er det langt fra enkelt å komme inn der. Spesielt Wimp, som i Norge er meget viktig for å at en artist skal bli ansett som seriøs av viktigperer som tror de er noe.

Journalistisk viktigper Ruben Gran tror han er noe.

Tidligere, da CD-ene regjerte, var de enklere å selge, og det var derfor lettere å få tilbakebetalt det man la inn i prosjektet. I dag er kostnaden med produksjonen av et album like høy som før, forskjellen er at man ikke får solgt CD-en og man blir ikke feit på småpengene som Spotify og Wimp kaster i ens retning. De store artistene trenger ikke bekymre seg, det er de små som tar støyten.

Bransjefolk må tåle å anmelde utgivelser som er utelukkende digitale, og det må bli enklere for artistene å komme seg inn på de mest populære digitale musikktjenestene. Det er også viktig at musikkjournalister er klar over at bak enhver utgivelse er det ikke bare blod, svette og tårer, men også et varmt kredittkort med påfølgende mange nuddelmåltid til middag. Hvem veit, kanskje er den ene CD-en du holder i hånda fra et band du aldri har hørt om, musikalsk gull. Og det til tross for at vedkommende ikke har Claes Olsen, Harald Are Lund eller Audun Tylden (hvil i fred) til onkel eller svigerfar.

Ja, i min alder har jeg vokst opp med He-Man som barne-TV, og mine bransjereferanser er deretter.

Visst brenner musikerne for kunsten sin, og ingen artister regner med å noensinne gå i økonomisk gevinst. Men vi trenger en distribusjonsmodell som gjør det enklere. En modell hvor man ikke ender opp som gjeldsslave om man ikke "slår igjennom". Hvilket de aller færreste av oss tross alt gjør.

Nok syting, sjekk ut musikken til metalbandet mitt! "Rambokniv" av Staal kan høres på Spotify og Wimp, samt kjøpes digitalt på iTunes. Best lyd er det seffer'n på CD, fåes hos Platekompaniet og CDON. Biiiaaaatch!

http://ballaravstaal.no

Twitter: @StaalBand

http://facebook.com/staalband

Lydkvalitet – det er ikke vanskelig

The Loudness War, eller lydnivåkrigen på godt norsk, ødelegger alt bra med musikk, og har skylda for mye av fallet i platesalg. Og det er helt unødvendig.

Musikkbransjen har en tendens til å tro at dynamikk i et lydbilde er noe som er trøkka ut av ræva på djevelen. Det er ondskap. Frelsen ligger i å flate ut toppene i lydbildet, slik at alt er like høyt. Enten det er fullt trøkk, eller en enslig kassegitar som står i fokus, er alle partier nøyaktig like høye. Det at platesalget har stupt, er det flere grunner til. Mange av dem gode. Men at kvaliteten på innspillingene har blitt mer og mer dritt, har i hvert fall ikke hjulpet.

Nå sier ikke jeg at folk vil gå tilbake til å ha CD-samlingen strødd ut over gulvet på vorspiel, bare lydkvaliteten kommer tilbake i musikken. Men sannheten er at selv komprimerte MP3-filer låter bedre med dynamiske opptak.

Drit i å kvele musikken!

Der er ingen grunn til å strupe dynamikken på en innspilling bare fordi den skal låte høyest mulig ut fra høyttalerne. Faktisk er det en særdeles god grunn til å la være: bedre lydkvalitet.

Jeg tror og håper lydstyrkekrigen har nådd sitt høydepunkt. Blant verstingene var Bruce Springsteens ”Magic” fra 2007 og Metallicas ”Death Magnetic” fra 2008; noe av det fæleste jeg har hørt på CD eller annet format. Verdt å nevne er også jubileumsversjonen av Nirvanas ”Nevermind” fra 2011. Hør de forvrengte, jævla cymbalene! Makan!

Dette er hva 2011-versjonen av "Nevermind" har blitt most ned til.

Bare litt historie

Grunnen til krigen er at det har foregått en konkurranse om hvem som har klart å få sin innspilling til å stikke seg mest frem i mengden, på radio men også på iPod-spillelista. Det gjelder at ens egen sang er høyere enn låta før og låta etter. Ettersom parametrene for lydnivå på digitale medier som CD og MP3 er satt og umulig å forhandle med, må man manipulere lyden til å oppfattes som høyere. Det man gjør, er å knuse toppene i lydbildet, de høyeste partiene, slik at de blir like lave som de laveste. Deretter kan man dra alt tilbake opp i lydnivå, til det står og stanger i taket.

Resultatet er at lyden oppfattes som mye høyere. Det er det samme som gjøres med reklamefilmer på TV. Du har sikkert merket hvor mye høyere lyd det er på TV-reklamene enn selve programmet du ser på? Vel, i virkeligheten er det ikke faktisk ikke høyere. De har nøyaktig samme grense for lydnivå. Men på TV-reklamene har de knust lyden for å gjøre alt like flatt, for så å sende det til maksimum tillatte lydnivå. Hvilket gjør at stemmene på reklamefilmene blir sjukt mye høyere enn på filmen eller programmet du faktisk ser på. Dynamikk tar nemlig plass. Derfor er det uønsket.

Musikk må puste, for faen!

Tragedien med dette fenomenet, er at musikk er fullstendig avhengig av dynamikk for å puste. Man må ha liv, ellers blir alt like høyt. Eller like lavt, avhengig av hvordan du ser på det. Lyst å spille tungmetall gjennom høyttalere store som kjøleskap, til håret blafrer? Prøv å sett på Metallicas ”Death Magnetic”. Oddsen er at du ikke orker. Når alt er like høyt, blir ikke harde partier harde lenger. De er like softe som de lave partiene. Det betyr at for å få høy nok lyd til at det skikkelig trøkker, er de lave partiene altfor høye, slik at musikken står og maser mot deg. Du orker ikke, men skrur ned.

Politikk

Det er ikke fordi lydteknikerne ikke kan bedre. Det er ikke vanskelig å skru god lyd. Alt dreier seg om politikk. De blir styrt av plateselskapets A&R-folk. Det er disse folka i dress og slips som tar avgjørelser utelukkende etter lommeboka som har ødelagt lydkvaliteten på innspilt musikk. Over tid, selvsagt. Det var dømt nedenom og hjem da de første kompressorene kom på 60-tallet. Men på den tiden ble kompressorer brukt forsiktig, for å feite opp lyden på instrumentene. Og til det formålet er kompressorer genialt. Over tid har de så stadig blitt brukt mer og mer ekstremt, helt til det toppet seg for et par år siden. Brickwall-limiting og det som hører med. Forbanna drit.

A&R-folk som ikke har peiling på lyd, bestemmer ofte lyden.

Det kan være at det er artister med eget lydstudio som de ikke helt har visst hvordan de skal bruke, som kjørte trenden opp til maks. Fjern dypbassen, mos alt til å bli like høyt, klappe seg på skuldrene for en jobb (ikke vel) gjennomført. Så må plateselskapene konkurrere med like høy lyd.

For MP3 og radio?

Når jeg har spurt folk der ute om hvorfor alt moses til helvete, er svaret som regel at de mener lyden er skrudd for å låte best mulig på radio og MP3. Men sannheten er at musikk med mye dynamikk faktisk låter bedre også på disse formatene. Andre mener det har med sjanger å gjøre. Pop og rock låter fetere når dynamikken er flata ut, mens det er selvmord å gjøre det samme med klassisk musikk.

Pop og rock er fetere med dynamikk

Jeg er fullstendig uenig i at pop og rock må være uten dynamikk. Likevel virker det nesten som om man tar en råsjans om man bestemmer seg for å mikse en plate med god lyd i dag. Da mitt eget bande Staal hadde spilt inn metalalbumet ”Rambokniv” og det var tid for å mikse, var jeg veldig bestemt på at vi måtte mikse musikken med mye trøkk. Altså dynamikk og mye bass. Og det er ingen tvil om at det låt usedvanlig mye fetere med høyttalerne vi miksa på (Genelec 8260A), når trommene var høye i miksen og bassgitaren runga godt i bånn. Likevel, da miksen var ferdig, sto vi og lurte: skal vi virkelig tørre å slippe denne innspillingen på markedet? Den går imot all trend. Sammenliknet med Rammstein, som er i samme sjanger, er det et helt annet lydbilde. Vi har mye mer penetrerende trommer, som gjør at man kjenner basstromma godt i mageregionen ved høyt lydnivå. Vi har også mer pustende cymbaler. Men det generelle lydnivået er da også vesentlig lavere. Mange mener platene til Rammstein låter dritbra. Jeg er uenig. Musikken er dritfet, og produksjonen er utvilsomt påkostet og bra. Det låter jævlig proft. Men lyden har også her gått gjennom kverna og blitt like flat som alt annet. Vårt mål har vært å få lyden til å bli mer lik den på for eksempel Nine Inch Nails’ ”The Fragile”. Det mener jeg vi har klart.

Selvskryt er velskryt. Rambokniv låter dritbra, for faen! Lover.

Når så skiva ble levert til mastering hos selveste Tom Baker, som faktisk har mastra skivene til nevnte Nine Inch Nails, i tillegg til Beastie Boys (hvil i fred, MCA!), Alice Cooper og Marilyn Manson, for å nevne noen, ga vi Tom klar beskjed om at han måtte være særdeles forsiktig med komprimering og limiting. La musikken vår puste! Når så albumet kom tilbake og låt dødsfett (Tom Baker er et geni!), slo tvilen likevel over oss. Var det for mye av det gode? Var det for mye bass? Slo ikke basstromma jævlig hardt, nesten overkill? Vi fikk Tom til å gjøre om, og gi oss en master som var mer komprimert, med mindre bass. Noe som låt mer som det andre. Rett og slett fordi vi var pissredde for at folk ikke skulle godta det. Vi hørte på den nye master’n. Og bestemte oss gudskjelov for å gå for den første.

At man skal bli redd for å slippe en plate med dritbra lyd, forteller litt om hvor markedet står i dag. Alle tror at rock må være ”loud” (loud betyr egentlig flatt, kjedelig og dermed ikke ”loud” i det hele tatt). Det må det ikke. Riktignok, skal vi gå etter salgstall, så ligger plata vår (Rambokniv, alle sammen, løp og kjøp for helvete!) et sted mellom den årlige skiva til den lokale trubaduren i Stryn og soundtracket til Skapulf (”Monster in the Closet” på engelsk. Legendarisk 80-talls-grøsser!). Vi klarte heller aldri å få en eneste forbanna profesjonell musikkanmeldelse av den. Så er da heller ikke en ukjent plate fra et like ukjent band det første man tar tak i som anmelder. Da er det litt mer spennende med Motorpsycho og The Ting Tings. Drit og dra.

Der vi har fått gode skussmål, er blant brukerne på AVforum.no. Dette er folk som er meget opptatt av god lyd, og som faktisk fortsatt kjøper CD-er. Fett.

De 50.000 kronene som har gått med til innspillingen og distribusjonen, vil neppe komme tilbake vår vei med det første. Kanskje aldri. Men det er verdt det, i viten om at Hi-Fi-menigheten mener at plata låter noe så inn i helvete bra. Så kan vi i hvert fall spilles på Hi-Fi-messer rundt omkring, hvor gjennomsnittlig besøkstall er ca 70, og hvor alderen på besøkende er like høy. Så forhåpentligvis er det noen besteforeldre som digger sanger om incest, homofili, knivdrap på trikken, gudsbespottelse og heroin. Med god lyd, må vite. Og på nynorsk.

Poenget mitt er at både pop og rock har godt av å puste. Det er mer behagelig å høre på, og det er ingen grunn til å tro at det gir dårligere musikksalg.

For å fortsette egenreklamen, kan plata høres på både Spotify og Wimp, samt kjøpes digitalt på iTunes. Best lyd er det selvsagt på CD, da er det Platekompaniet og CDON som gjelder.

http://ballaravstaal.no

Twitter: @StaalBand

http://facebook.com/staalband

Vinneren av 1.000 kroner er...

I konkurransen deltok nøyaktig 40 stykker. Ikke dårlig! Takk så mye for gode og utfyllende svar! Ettersom alle tydeligvis hadde satt seg like mye inn i albumet Rambokniv, var det en umulig oppgave å kåre den beste forklaringen. Jeg måtte derfor trekke tilfeldig. For å kunne trekke så vilkårlig og rettferdig som mulig, satt jeg alle 40 opp i et regneark. Hver av dem fikk et nummer fra 1 til 6. Deretter var det bare å kaste terning. Da en av båsene med deltakere var trukket, fikk disse hvert sitt nye nummer. Terningen ble igjen rullet. Vinneren er (... trommevirvel): Anna Jensen! Til dere som ikke vant, det kommer flere konkurranser!